Ulike meninger blant lærde
Vi har sett at det er høyt utdannede lærde ['ulama, entall: 'alim] sin oppgave å tolke Koranen og Sunnah, og ulike meninger om hvordan de mindre sentrale tingene skal tolkes er ikke uvanlig.
Et spørsmål det er vanlig å stille, er hvem som har rett av disse. Og hvordan kan det være gyldig å følge en imam som sier at det er tillatt å spise ost med løpe samtidig som det kan være rett for en annen person å følge en annen imam som sier at det ikke er tillatt å spise det?
Ijtihad gjort av salaf
De fire lovskolene anerkjenner hverandre, og mener at det er greit å følge en av de andre. Følgerne av hver lovskole følger det synet de mener er rett, uten å ugyldiggjøre andre syn, fordi alle synene er basert på gyldig ijtihad. Dette er ikke noe man har funnet på for å prøve å forsvare praksisen til ummah gjennom alle år, men noe som ble forklart av de tre første generasjoner muslimer [as-salaf as-saliheen], som er blant de beste av alle folk.
Imran bin Husain sa at han hørte profeten (saws) si: "Den beste av generasjonene er min generasjon, så de som følger etter dem og så de som følger etter dem (...)" [Sahih al-bukhari 3/819]
De mujtahidene vi følger var blant disse. Imam Abu Hanifa (ra) var fra tabi'un (den første generasjonen etter sahaba), og de tre andre grunnleggerne av lovskolene var fra tab' al tabi'in (den andre generasjonen etter sahaba). Under følger også et sitat fra imam Muhammad ash-Shaybani (ra) som var en tabi'.
Profeten (saws) sitt forhold til ikhtilaf
Fortalt av ibn 'Umar (ra): "På yawm al-Ahzab (a: klanenes dag) sa profeten (saws): 'Ingen skal be 'asr før de kommer til Banu Qurayza.' For noen av dem kom tiden for 'asr på veien. Noen av dem sa: 'Vi ber ikke før vi kommer dit.' Andre sa: 'Nei, vi bør be bønnen, det var ikke det han mente.' Dette ble nevnt for profeten (saws) og han kritiserte ikke noen av dem." [Sahih al-Bukhari 5/445]
Det er fortalt av 'Amr ibn al-'As (ra) at han hørte Allahs sendebud (saws) si: "Når en dommer gjør ijtihad etter beste evne og har rett, får to belønninger. Hvis han gjør ijtihad etter beste evne og tar feil, får han en belønning." [Sahih al-Bukhari 9/450]
Imam Muhammad ash-Shaybanis forklaring
(...) når folk er i konflikt angående et visst tilfelle og situasjonen er slik at begge de rettslærde er i stand til å utføre ijtihad, selv da er det synet som er sant ifølge Allah kun ett; enten det er den som anser saken som haram eller den som anser den som halal. Det er ikke mulig at en ting kan være både haram og halal samtidig ifølge Allah.
Det er mujtahid'ens ansvar å prøve sitt beste i å bruke sine juridiske muligheter for å konkludere med det synet som han dømmer sannheten ifølge Allah. Hvis en rettslærd oppnår sannheten [den rette kjennelsen ifølge Allah], har han rett til å handle etter sin dom og har tatt ansvaret sitt. På den andre siden, dersom en rettslærd ikke oppnår sannheten [den rette kjennelsen ifølge Allah], har han ennå tatt sitt ansvar [om å prøve å finne sannheten], og er derfor også belønnet.
Det er ikke riktig for en person å konkludere fra to motstridende syn, med at begge er sanne ifølge Allah. F.eks. kan en imam dømme en viss kvinne forbudt [for ekteskap] for en gitt person mens den andre imamen dømmer henne lovlig for ham. I dette tilfellet kan kun en kjennelse være rett ifølge Allah.
Men siden begge imamene har tatt sitt ansvar om å prøve sitt beste i å oppnå den rette kjennelsen, vil begge være tillatt å handle etter sine individuelle kjennelser, selv om en av dem har sannelig dømt feil i virkeligheten. Grunnen til dette [som nevnt tidligere], at ifølge Allah kan det kun være ett sant svar for et villkårlig tilfelle i islamsk lov.
Dette er meningen til imam Abu Hanifa og Abu Yusuf og dette er vår forståelse av saken. [Bulugh al-Amani av imam Muhammad ibn al-Hasan ash-Shaybani, egen oversettelse fra Fiqh al-Imam]
Og et kort sitat til fra ham der han eksplisitt nevner at de som ikke er mujtahid skal følge de som er det:
Lekmannen [a: den ikke-faglærte] må følge juristene siden ikke er i stand til å forstå ahadith uavhengig av dem. [Al-Hidayah 1:226]
Mufti Taqi Uthmani sin fatwa
Dette er ikke rett sted for å sitere hele fatwa'en, under følger et utdrag.
Det er mange problemer eller situasjoner som ikke har blitt nevnt i Koranen eller Sunnah i spesifikke eller uttrykkelige termer. Løsningen på slike problemer er enten gjennom analogi eller noen uttrykk funnet i de hellige kildene som har en indirekte betydning på emnet. Her igjen kan juristene [a: det menes fuqaha] ulike fremgangsmåter idet de slutter den påkrevde løsningen fra den hellige Koranen og Sunnah.
Slike er de grunnleggende årsakene til forskjeller mellom lovskolene. Denne ulikheten er ikke på noen måte en defekt i Shari'ah, men det er heller en kilde til dynamikk og fleksibilitet og et enormt felt for akademisk forskning innen Shari'ahs rammeverk satt av Koranen og Sunnah for all fremtid.
En muslimsk jurist som har alle de nødvendige kvalifikasjonene for ijtihad er ment, i den tidligere nevnte situasjonen, å utøve sin beste innsats for å finne ut den opprinnelige intensjonen til Koranen og Sunnah. Hvis han gjør dette etter beste evne og med all sin oppriktighet, oppfylles hans plikt overfor Allah, og ingen kan anklage ham for å bryte Shari'ah selv om hans syn fresmtår svakere når den sammenlignes med de andres.
Dette er et naturlig fenomen man med sikkerhet finner i ethvert lovsystem. De vedtatte lovene i ethvert lovsystem inneholder ikke hver enkelt lille detalje av de mulige situasjonene. Uttrykket brukt i en statutt er ofte åpent for mer enn én tolkning, og ulike retter [a: eller ting] er ofte uenige i sin tolkning når de bruker slike forskrifter i praktiske situasjoner. En rett forklarer loven på en spesiell måte, mens den andre retten tar det på en helt annen måte. Ingen beskylder noen av dem for å bryte loven. Siden hver rett mener å bruke loven etter beste evne, oppfylles deres plikt overfor lovutstederen. En annen rett kan ha en annen mening enn den første, men dommerne av den første retten kan aldri beskyldes for å bryte loven.
Ikke bare dette, men hvis den førstnevnte retten er høyesterett, bindes alle de laverestående rettene og alle borgerne innen den høyesterettens jurisdiksjon til å følge den nedlagte tolkningen, selv om deres personlige mening ikke samstemmer med høyesterett sin fremgangsmåte. I dette tilfellet kan ingen si at de ikke følger loven hvis de følger avgjørelsen til høyesterett eller at de at de holder høyesterett som den herskende autoriteten, fordi de faktisk følger avgjørelsen til høyesterett kun som en troverdig tolker av troen, og ikke som en lovgiver. Akkurat på samme måte er ikke lovskolen til en muslimsk jurist annet enn en troverdig tolkning av Shari'ah. En annen kompetent jurist kan være uenig med hans tolkning, men han kan aldri beskylde ham for å bryte Shari'ah, ei heller kan noen beskylde følgerne av den spesifikke lovskolen for å følge noe annet enn Shari'ah, eller for å begå shirk ved å følge imamen eller lovskolen istedenfor å adylde Allah og Hans sendebud fordi de følger lovskolen som en troverdig tolkning av Shari'ah, og ikke som en lovgivende autoritet. [Contemporary Fatawa av mufti Taqi Uthmani, egen oversettelse]
Konklusjon
Vi ser at det ikke er noe galt i at det fins ulike meninger om detaljene i fiqh utifra de siterte kildene. Dette innebærer at samtlige fire lovskoler er tillatt å følge. Majoriteten av lærde mener at man er ansvarlig for å følge en solid mening fra en ekte mujtahid imam i hver av sine handlinger. Det er ikke spesifikt obligatorisk å holde seg til sin madhhab i alle sine handlinger - sålenge man ikke følger ens lyster eller blander mellom forskjellige meninger i en handling så den ikke er gyldig ifølge noen av dem lenger (talfiq; fordi det innebærer å ikke oppfylle Allahs ordre om å følge kunnskapens folk). Taqlid - å følge gyldig ijtihad - er en plikt som det er konsensus om blant islamske lærde. Samtidig må vi skille mellom den nødvendige følging av gyldig ijtihad med konsensus (taqlid) og det synet mange klassiske lærde og de fleste 'ulama fra det indiske subkontinentet har om at det er personlig obligatorisk å følge en lovskole i alle sine handlinger (taqlid shakhsi), bortsett fra når det er sterke behov pga vanskeligheter (hajah).
Noen folk følger en imam som anser et ekteskap som ugyldig en tid, og til en annen tid følger de annen jurist som anser det som gyldig. De gjør det kun for å tjene sine individuelle hensikter og oppfylle sine lyster. En slik praksis er forbudt med konsensus blant alle imamene. [Fatawa ibn Taymiyyah, syrisk utg. 2:285]
Kilder:
Imam Shah Waliullah on madhhabs
Why Muslims follow madhhabs
Reliance of the Traveller av Ahmad ibn Naqib al-Misri, oversatt til engelsk av sheikh Nuh Ha Mim Keller
Fiqh al-Imam av mufti Abdur-Rahman ibn Yusuf Mangera
Ikhtilaf al-Aimmah av mawlana Zakariyya Kandhlawi
Al-Insaf fi Bayan Sabab al-Ikhtilaf av Shah Waliullah al-Dihlawi
