Profeten Muhammad (fvmh) - Del 7

Islams brorskap
”Enhver muslim er bror til alle andre muslimer” lyder Islams lære. Denne lærdommen ble satt på sin første store prøve i Medina. Flyktningene fra Mekka hadde verken hjem eller penger. De fleste av dem hadde vært ganske velstående tidligere, men innbyggerne i Mekka hadde ikke gitt dem anledning til å ta med seg noe. Den Hellige Profetens første problem ble derfor å finne husly til disse menneskene.
Islams brorskap løste ethvert spørsmål. Mesteren tilkalte en Ansari (innbygger i Medina) og en Muhâdjir (flyktning), og sa: ”Fra nå av er dere brødre”. Båndene mellom disse to ble langt sterkere enn blodets bånd var. Ansarien ga sin bror fra Mekka halvparten av alt han hadde – hus, jord, penger og andre eiendeler. Aldri tidligere hadde verden kjent et slikt brorskap.

Profetens moské
Nå var Yathrib Profetens by, og det hastet med å bygge en moské. En tomt ble kjøpt nær Aby Ayyub al-Ansaris hus, og her ble Medinas første moské bygd. Den hadde vegger av soltørket gjørmete jord og et tak av palmeblader. I nærheten av den nye moskeen ble en hytte bygd til Mesterens familie. Under konstruksjonen av moskeen arbeidet Den Hellige Profeten igjen som en arbeider. Han bar de tunge steinblokkene som bøyde ryggen hans under sin vekt. ”Kjære Mester” sa tilhengerne hans, ”det er mange nok av oss til å gjøre arbeidet. Det er bedre hvis du hviler”.
”Nei!” lød svaret straks, ”også jeg må slite med det, akkurat som mine medhjelpere gjør”.

Moskeen dekket et stort område. I et hjørne ble det reist en forhøyning med et skrålagt tak hvor Ashabus-Suffa skulle bo. Det var menn som verken hadde hjem eller familie og de hadde lite interesse i verden og dens anliggender. Mye av tiden deres ble brukt på å iaktta og skrive ned hva Den Hellige Profeten sa og gjorde. For å opprettholde livet samlet de inn tre og solgte det på markedet.

Yathrib viste seg å være en fruktbar jord for Islam. Byen var hovedsakelig bebodd av Aws- og Khazradj-stammene, som begge raskt tok seg inn i Islams menighet. Noen jødiske familier bodde også der. Skjønt de var få i antall, var de temmelig rike og mektige. Den Hellige Profeten inngikk en avtale om gjensidig hjelp med dem. På den måten fant Islam et sikkert hjem i Yathrib. Her var det frihet til å vokse i styrke.

Mekkas innbyggere forbereder et angrep
Mekkas innbyggere kunne neppe forventes å forholde seg i ro mens Islam slo røtter i Medina. Handel med Syria var høvdingenes viktigste næringsvei, og handelsrutene deres lå ikke langt fra Medina. Derfor betydde et sterkt Islam også at disse forbindelseslinjene kunne bli truet. Av den grunn forberedte høvdingene i Mekka et angrep på Medina før det var for sent. Abu Sufyan, lederen deres, ledet en karavane til Syria. Fortjenesten fra denne karavanens last skulle brukes til å utruste en hær og fjerne Islams nylig grunnlagte hjem.

Muslimene hadde ikke vært i byen i mer enn et år da budskapet om de fiendtlige forberedelsene begynte å nå frem. I selvforsvar måtte også de legge planer. De bestemte seg derfor for å angripe Abu Sufyans karavane da den var på vei tilbake til Mekka. Abu Sufyan var imidlertid klok, idet han forutså faren og valgte en annen rute selv om den var lengre.
Høvdingene i Mekka bestemte seg for å innta Medina ved et overraskelsesangrep, så de ville ikke vente til Abu Sufyan var kommet tilbake. Mange menn med våpen reiste fra Mekka mot Profetens by. Abu Sufyans karavane hadde neppe passert Medina da rapporter kom frem om at en stor hær snart ville stå foran byens porter. Medina skyndte seg hektisk med å forberede seg på angrepet.

Slaget ved Badr
Den muslimske ånden
Før de avsluttende planene innkalte Den Hellige Profeten til et møte og forela sine ideer for folket. Muhadjir-lederne forsikret ham om sin totale støtte. Men Mesteren ønsket å kjenne Ansarienes følelser. Da lederne så dette, sto de frem og sa: ”Å Allahs utsending, vi vil adlyde deg om du så befaler oss å hoppe i havet”. Et smil viste seg på Den Hellige Profetens ansikt da han hørte svaret. Det ble besluttet at muslimene straks skulle dra ut for å hindre fiendens videre fremmarsj.

I måneden Ramadan dro Den Hellige Profeten ut fra Medina i spissen for en hær på 317 muslimer, medregnet to unge tjenestegutter. Det var bare noen få på hester og de troende var ikke iført rustning. Hæren fra Mekka besto av omkring 1000 menn som alle var velbevæpnede og med nesten 300 hester og 700 kameler. 

Ved Badr, en landsby ti mil fra Medina møttes de to hærene, her slo de også leir for natten. Hele natten lang lukket ikke Den Hellige Profeten et øye. Han sto foran Herren, gråtende og bedende om en muslimsk seier. ”Herre” utbrøt han, ”Quraish er oppsatt på å bringe død over Din Profet. Herre! Kom oss til hjelp. Hvis denne håndfullen av muslimer omkommer i dag, hvem skal da tilbe Deg heretter?”

Tidlig neste morgen, fredag den 17. ramadan, sto de to hærene overfor hverandre. Den Hellige Profeten arrangerte selv sine linjer. Deretter gikk han til den lille løvhytta som var lagd til ham. Her falt han på kne i bønn, og ba Allah om å hjelpe muslimene.

Kampen begynte med enkel fekting. En stor høvding fra Quraish, Utba, kastet seg ut i striden. Han var fulgt av sin bror Shaybah og hans sønn Walid. Tre Ansarier møtte dem. ”Dere er ikke våre likemenn” utbrøt den stolte høvdingen fra Mekka, ”send folk av edlere blod til å kjempe mot oss”. Dette oppildnet Hamza, Ali og Ubayda til å kjempe med enda større styrke. Hamza drepte Utba, Ali drepte Walid, mens Ubayda ble såret av Shaybah. Deretter kastet Ali og Hamza seg over Shaybah og slo ham i hjel. Ubayda ble båret tilbake til muslimenes leir. Han døde ved Mesterens føtter, med et smil om munnen.

Allahs hjelp
Alminnelig kamp begynte nå. Mekkas hær var tre ganger så stor som muslimenes, og den var iført stål og rustning. Men en merkelig glød oppildnet muslimene. Mange av dem så sine slektninger falle for sverd, men ingenting kunne stanse hendene der de drepte. Mesteren befant seg stadig i bønn. De hardt trengende tilhengerne strømmet tilbake til ham for inspirasjon og mot, men de fant ham i samtale med sin Herre. Pannen hans berørte jorda. Igjen og igjen gjentok han ”Herre, oppfyll dine løfter. Hvis denne gruppen muslimer omkommer i dag, vil det ikke være noen igjen som kan tilbe deg”. Omsider brakte Gabriel gode nyheter om seieren. Den Hellige Profeten kom da ut fra hytta si, og delte de gode nyhetene med sine tilhengere.

To Ansari-tjenestegutter
Abu Djahl, som kommanderte hæren fra Mekka, var Islams dødsfiende, og enhver muslim ønsket å være den som drepte uslingen. To Ansari-tjenestegutter kom til Abur Rahman bin Awf og spurte ”Onkel, hvem er Abu Djahl?”. Onkelen pekte ut den store krigeren fra Mekka som befant seg midt i kampens hete, og i samme øyeblikk falt de to tjenesteguttene over uslingen som sultne ørner. De slo ham ned på jorda og halshugget ham. Mange andre krigere fra Mekka ble drept på lignende vis, og snart mistet de resterende soldatene motet, og flyktet. Muslimenes seier var komplett. Den første styrkeprøven ga Islam overtaket. Det var uten tvil et sjeldent mirakel. Allah, den Allmektige hadde skjenket overmenneskelig styrke til en håndfull av sine tjenere. Verden hadde ikke sett et slikt mirakel før.

Krigsfanger
Muslimene hadde kun 14 drepte etter slaget ved Badr. Hos hæren fra Mekka døde 70 menn, og et like stort antall ble tatt til fanger og brakt til Medina. De ble alle vennlig behandlet, og de troende ga dem bedre mat å spise enn de fikk selv. Omsider ble fangene løslatt ettersom løsepengene ble betalt. Abbas, Den Hellige Profetens onkel var blant fangene. Noen sa: ”Vi burde heller la Abbas gå uten å betale noe”. ”Nei, nei” sa Mesteren, ”Abbas er en rik mann, så han burde langt heller betale det dobbelte”. Noen fanger som kunne lese og skrive vant sin frihet ved å undervise ti muslimer i alfabetet.

Et vendepunkt i historien
Slaget ved Badr var tilsynelatende en mindre affære som ble utkjempet i et fjernt og ukjent hjørne av verden. Men den fremtidige utviklingen i hele menneskehetens liv var avhengig av kampens utfall. Som Den Hellige Profeten tydeligvis hadde forutsett, ville muslimenes nederlag ved Badr ha betydd en avslutning på Islams eksistens, og dermed også avslutningen på all menneskelig verdighet. Seieren ved Badr gjorde Islam til en styrke som måtte fryktes og respekteres. Fra nå av ble Islam en overveldende styrke som skulle ta vare på menneskenes liv, deres sjel så vel som deres verdslige anliggender. Mesteren, som hadde hittil vært troens overhode, ble nå også statens leder.

To ekteskap
Kort tid etter slaget ved Badr ga Den Hellige Profeten to av sine døtre bort til ekteskap. Fatima, den yngste dattera, ble gift med Ali. Hennes medgift besto av noen få leirkar, en vannsekk og to håndvifter. Disse gavene skulle bli hennes livsledsagere, og i årene som fulgte, malte Fatima alltid melet sitt selv og hentet alltid vannet sitt selv fra brønnen. Den andre dattera, Umm Kulthum, ble gift med Uthman bin Affan. Innen da var hennes søster Ruqayya blitt gift med den samme Uthman, men hun døde kort tid etter ekteskapet, og derfor ga Mesteren sin andre datter til Uthman. Slik fikk han tittelen ”DhunNurain” som betyr ”innehaveren av to lys”.

Mekkas innbyggere lider under nederlaget ved Badr
At kampen skulle ende som den gjorde var det ingen i Mekka som hadde forestilt seg. Da nyheten nådde frem avviste alle den som løgn. Men senere måtte de erkjenne at det var sant. Etter å ha tilbrakt noen dager i fortvilelse og sorg kom den naturlige stoltheten tilbake. De besluttet seg til å utslette skammens nederlag, og de gjorde raskt forberedelsene til enda en krig mot Islam. Denne gangen i langt større målestokk enn tidligere. En hær på 3000 menn ble utrustet. Kvinnene marsjerte sammen med sine menn, brødre og svogere. De skulle komme med kamprop og oppildne krigerne til modige handlinger. De skulle også fange alle som forsøkte å flykte, og sende dem tilbake til slagmarken.